Veslemøy med stille buskap
driv imillom rundehaugar
nord ikring den svarte tjørni,
som gror att med myr og mose.
Fårleg er den hengje-dinsa,
klædd med bær-tåg og med myrull
ned-på svarte evje-botnen
søv ein lyngorm lang og diger.
Og som skire sumarkvelden
legg seg mjuk um alle markir,
og den ljose varme kveld-røyk
hildrar alt i dis og dimme,
då sin bunding bort ho gløymer,
Veslemøy, der still ho vankar,
og i tankelause tankar
sig ho av og ser og drøymer.

Ut er slokna avdagselden
gråe folnar alle skyir.
Verdi ligg i draum og lyder,
og det gjeng som song i kvelden.