Æ ¬skulle spelle for de gale
på hospitalet der de bor. ¬
Ei vennlig dame åpna døra
og vi gikk ned en korridor.

Ho viste mæ ei lita stue,
æ pakka opp mitt instrument.
Æ skulle spelle før de gale,
æ må si at æ va spent.

Æ så en mann i rutat skjorte
gå rundt i crocs og dongeri.
Ei jenta i en sommerbluse
sto med en kopp ho skjenkte i.

Æ speida etter kvite frakka,
men så alminnelige klær.
Æ skulle spelle før de gale,
lurt på kor hen de kunn vær.

Avdelingsledern sa velkommen,
en svak applaus ble satt igang.
Æ slo an strengan på gitaren
og pakka ut min første sang.

Med ganske høge skuldra så æ
på kvert et ansikt vendt mot mæ,
men da æ kikka bak mot døra,
herregud, da så æ dæ.

E du her?
E du en av dem som slit?
E du her?
Ja, æ kjente dæ igjen
du som engang va min venn


Du va min helt en gang i tida,
æ huska platen æ fikk lån:
Joni Mitchell og Bruce Springsteen,
musikk som løfta mæ tel månen


og etterlot mæ full av spørsmål,
æ syntes du alltid hadde svar,
og med din mørke stemme
lærte du mæ blues på din gitar.

E du her?
E du en av dem som slit?
E du her?
Ja, æ kjente dæ igjen
du som engang va min venn

Æ lot som om æ ikkje så dæ,
æ tenkte -showet must go on.
Da æ igjen så opp mot døra,
da va du borte som en ånd.

Æ skulle spelle før de gale
og fine sanga hadd æ med
Ja, før de gale skull æ spell,
nu veit æ ikkje kor de e.