Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad

Igjen går det fremad mot lys og mot sol

I tåkegrå daga, i regntunge netter

skred mørket imot sin ytterste pol.


Og har vi enn knugende trengsler tilbake,

isnen fra stormenes rungende røst,

frysende dager hvor alt er et øde,

så føler vi dog som en lidende trøst


at dagene længes, at rummet får farger,

at alt som nu sover i skogenes skjød

kun venter på timen når friskt det skal spire

og blusse med livets og skjønnhetens glød.


Vi føler at alt som nu knuger og gnager

vårt hjerte og gjør det forherdet og trist

skal svinne når solkulens flammende lyshav

får bukt med en vinters dødskolde brist.


Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad,

igjen går det fremad mot lys og mot sol.