Då ho Marta gjekk bort, tok han Svein ein del grep for å gjera livet lettare... for seg sjølv. Rettferdiggjere for seg og andre, at ho Marta ville ha villa da sånn.

Da var ein fin seremoni heilt i Marta si ånd,
dar ho syng gamle salma ho hadde spelt inn på bånd.
Eg må støtta familien no når da è på da tyngsta,
og hjelpa søstrena hennas, i alle fall ho yngsta.

Ho la sjele i hyttå, fann fred og ro i sinnet.
Å sitje med den no, vart eit alt for sterkt minne.
Og trygghet i trafikken var ho alltid opptatt tå.
At hyttå vart te sportsbil, ja da trur eg Marta vil forstå.

Refreng:
Ho Marta ho ville ha villa da sånn.
Da var heilt i ho Marta si ånd.

Ho ville nok kvidd seg te å seia da sjølv,
men ho Martha vakje fremmed for litt sydensol og øl.
Ho ville nok likt og fått litt varme på beina,
og no får vi råd no når eg vert åleina.

Da gjekk fort på slutten med ho Marta og meg.
Eg burde visst kjørt eg, viste da seg.
Men no må eg slutta å klandra meg sjølv,
for litt raudvin te maten, og eit lite glas øl.

Tek du rattet du Marta, eg har jo tatt ein likør,
og så har eg jo meir enn nok prikka frå før.
Ho Marta ho hadde ei drivande hånd.
Ho gjekk ut or livet med klampen i bånn.

Eg valgte naturstein med innskriften: Takk.
Da etterpå var nok meir misforstått snakk.
Da sista ho sa til meg var: Takk for alt Svein,
og da è detta som står på ho Marta sin stein