Så myk og så kvinnelig øm kan jeg ikke
huske en kveld
som den det idag ble forunt meg å drikke
av sommeren selv.
Det seiler en skumring i lønnetrekroner
hvert kvelddugget strå står bedøvet og toner
døgnets farvel.

Og blåklokkelydene kimer så svake
fra skogens kapell.
Det er som jeg elsker og elskes tilbake
av alt her i kveld.
Det er som når barnet blir vugget av moren.
Er dette den kjærlighet hvormed all jorden
elsker seg selv?