Stirrer opp i den kalde svarte himmelen
har bedt den samme bønnen om og om igjen
knusktørre drømmer om regn
men alt som kom var ørkensand og harde stein

Når tåka blir så tett som den er her
da skal du klamre deg til håpet eller hva det er
må du dra deg over land eller åpent hav
så skal du se hva denne troa di er laget av

Langt der fremme er det noe som trekker deg
imot
og noe som skyver ifra i alt det du forlot
om noe blikk er boltet fast så er det ikke ditt
men så kjenner du at stjerna har fått festet
sitt

Om vismenn tør så tør du
om sjøen blir for stor så ikke snu
om beina bare glipper skal du holde frem
om vinden skifter retning så ikke vik
om motet slipper taket så ikke svik
hvorfor skulle ikke du få finne veien hjem