Den rallaren den rallaren fra Sødre Sverige kom
Han fridde til en pike skjønn Cecilia hette hun
Hennes tanker var frimodige hennes hjerte sto i brann
For hver gang som hun snakket med den raske rallarmann
Den rallaren den rallaren av fingren dro en ring
Ta den du skjønn Cecilia inntil du bliver min
Jeg skjenker deg mitt hjerte jeg skjenker deg min hånd
Hvis du med meg vil knytte nå det dype kjærlighetsbånd
Tro aldri at jeg knytte vil no kjærlighetsbånd med deg
For du er kun en rallare og jeg en jomfru fin
Nei bort med sånne tanker og bort med slikt begjær
Tro aldri at jeg holde kan en rallargutt så kjær
Den rallaren den rallaren han reiste da sin kos
Han reiste ut til fjerne land fra sin utvalgte ros
Han tenkte på Cecilia som hadde svart ham nei
Da han om hennes hjerte ba ut i en kjærlighetsvei
Da sju år var forgagne forgagne rundt omkring
Da falt den skjønn Cecilia i febersykdom inn
Den sykdommen var blandet med kjærlighet og sorg
Fordi hun hadde svaret den raske rallar nei
Cecilia hun døde og lagdes opp på bår
Av gutter ble hun båret til gravens dystre kår
Ja ut i dette huset ja ut i denne grav
Der hviler nå Cecilia jeg engang elsket har
Men hør nu flickor alla åt Er jag säga må
Tag mot en gosses tilbyd når det bjudas på
Låt aldri sådant høgmot i deres hjerte bo
I gravens mørke bolig der finner allting ro