Ingerid sletten av Sillejord
Hadde hverken sølv eller gull
Men en liten hue av farget ull
Som hun hadde fått utav mor
En liten hue av farget ull
Hadde hverken stas eller for
Men fattig minne om far og mor
Som skinte langt mer enn gull
Hun gemte huen i tyve år
Måtte ikke slite den ut
Jeg bærer huen engang som brud
Når jeg for alteret går
Hun gjemte huen i tredve år
Måtte ikke skjemme den ut
Så bærer jeg den så glad som brud
Når jeg for vårherre står
Hun ganger for kisten å tage den
Hjertet var så stort derved
Hun leter frem til dens gamle sted
Da var der ikke tråden igjen