Det var en demrende sommernatt
et skip lå tett ved en ø
hvor dunkle lunder og hengende kratt
seg speilet i stille sjø
det var som vi kjente en morgenluft
fra havet så kjentes et drag
det blandet seg søtt nå med gressets duft
og snart skulle det endelig bli dag
Det dunkle skip ennå rolig lå
dets master mot himmelen stod
dog hadde det alt beredt seg på
at sprede sin vinge god
thi når dagens første gyldne bud
sitt skjær over åsen ga
da skulle det stevne av fjorden ut
mot det ville og fremmede hav
Og der på dekket meg satt så nær
min unge hustru og smilte
forventingsfull og fager og kjær
så sikker og klar på vår vilje
hun hadde sin hånd lagt ømt i min
mens ut i det fjerne hun så
og tenkte lykkelig på drømmen sin
som skulle bli virkelighet nå
langt over hav mot fremmede kyst
til sydens deilige land
og vi skulle vandre i ungdoms lyst
ved Arnos, ved Tiberens strand
For henne lå livet så morgenklart
så daglangt, så skjønnhetsrikt
hun svevde ut på den herlige fart
som dronningen i et dikt
hun svevde ut,
hun svevde ut
som dronningen i et dikt
Gud være lovet
hun ei da så
rett dypt i fremtiden inn
ei lenge der efter hun stille lå
under muld med hvite kinn
under muld med hvite kinn