Det lysnet i skogen da ilte jeg frem
Snart sto jeg hvor bakkestupet skrånet
Jeg så den vide bygd og jeg så mitt kjære hjem
Jeg så hvor de fjerne åser blånet
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt
Og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt
Jeg lengtes til de sollyse sletter

Og dog var det atter som den sukkende li
Kunne blidelig holde meg tilbake
Som om den bak meg hvisket Forlater du min sti
For ned i folkevrimmelen å drage
Akk skogen og fjellvannet hadde i mitt sinn
For første gang suset sin vemodstanke inn
Og siden jeg glemmer den vel aldri

Thi ofte når jeg går i den myldrende by
Med de bonede skinnende saler
Den samme hvisken lyder så bønnlig så blyg
Fjernt henne fra min barndoms grønne daler
Da griper meg en lengsel til skog og til fjell
Jeg hører atter bjeller og lurlokk hver kveld
Og sus gjennom skjeggete graner