Og ennu før solen fjern og frådende jog
inn i det blå morgenland,
sang det, sang det
i sjøenes rinnende vann,
i markenes gress
og gjennom den demrende skog:

""Jeg er alt som er til.
Jeg er dagen som gryr
og øder sin hvite ild.
Jeg er det fykende frø
og nettenes jagende dyr.
Alt som eier et jeg,
alt som må dø,
gror og går under i meg - -

Du som fikk sjel,
- menneske, blomst eller orm -,
du er en ørliten del
av meg, av mitt hav, av min storm.
Du er en flyktig form.
Du er en kime på vei
mot det som er mere enn deg.

Ja, du skal dø.
Men ikke før du har ydet et frø
av din sjel, av din kropp.
Alt skal bli støv,
Menneske, lilje og løv.
Løvet skal falle, men under det falne løv
skyter en knopp.

Noe skal bli
når denne din ene dag er forbi.
Det du har skapt
av liv, av forandring
går ikke tapt.
Livet går videre uten deg.
Jeg er jorden, og alt i meg
er på vandring - -

Jeg er den store jord.
Du som fikk være i meg
som barnet er i en mor,
vær en del av min vekst!
Vær en røst i mitt kor!
Livets mening er:
Døgnfluens korte jag
ut mellom himmel og trær.
Brenne, bli aske, forsvinne ...

Lilje, løv og kvinne,
lev i dag!""