Når barn og olding møtes, kan de minne
om landsmenn utenlands: De har kontakt
ved første smil og før et ord er sagt,
vet begge hvilke stikkord de skal finne.

Et indre brorskap synes å forbinde
de to: frimureriets tause pakt.
De lever i den samme grensetrakt,
hvor begge er som seende blant blinde.

Skjønt de er adskilt ved en kløft i tiden,
og skjønt den ene blir, den andre var,
kan de forenes i en felles viden:

Ja, jeg har gjenkjent deg! Vi to er like,
vi naboer av natten vi som har
en ordløs visshet om det skjulte rike.