Så var jeg bare søtten år,
med kort rett klipp blant utslått hår,
og kjærlighetens rare spill
var kun for dem som hørte til.
Kanskje ble de rett fram snytt,
ung og gift og gammelt nytt,
jeg så langt fram og spilte sta,
men så var jeg bare søtten, da.

For der i speilet på kommoden
sto hu som ville knekke koden,
jeg fikk aldri lapp i smug,
eller, det var én, men det var jug.
Men like fullt, en Skybert-venn,
det er da noe, det vet den,
som aldri mer skal bli søtten år igjen.

(Og) ei som var av arvegods
med ord som kunne slå til blods:
for som man reder ligger man,
det er slike som skal ta seg fram.
Sjøl sitter a fint i det nå,
med en som hun kan leve på
og skjebne som kan spås i grut,
et liv som varer livet ut.

Send en tanke ut til dem som vant
de som ble, de som ble valgt.
De tapte i det lange løp,
som haren imot den som krøp.
Men bygdedyr på høylys dag
kan sprekke når du står ved lag,
om du overgår
den du var som søtten år.

Til de av oss med stille savn
etter en hvem som helst,
en som var sann,
sjelden ble vel mitt navn nevnt,
sist valgt og for alltid brent.
Det kjennes lenge sida nå,
sjøl dagdrømmer kan gå i stå,
og gjør vondt verre til godt ment
for de av oss som blomstra sent.

Vi lar oss rive med i høyt, høyt spill,
later som det later til,
holder vi oss sjøl for narr,
ser tydelig andres sår og arr.
Når jeg hvisker til min Skybert-venn
er jeg like unnselig som den,
aldri om jeg skal bli søtten år igjen.

Så var jeg bare søtten år,
med kort rett klipp blant utslått hår,
jeg så langt fram og spilte sta,
men så var jeg bare søtten, da.