Trea står svarte og kvite, med stive og snøkælde bla'.
Småfugla klumper seg sammen, dom kvitrer og syng og er gla'.
Juledagsfrokost på brettet, nå et dom seg gode og mette.
På kornaks og solsikke frø, og smuler ta nybakte brød.
Og væla omkring dom er fredfull som snø, som snø.

Og inne har onga nett vakne, og dagen har nettopp blitt født.
Nå tenkjer dom, slik ska' det vara, morran ska' vara slik støtt.
Juledagsfrokost rundt bordet, så kremter hæin far og tek ordet.
Og ber for det daglige brød, og stemma er rolig og stø.
Og væla omkring dom er fredfull som snø, som snø.

Men væla rekk lenger enn bygda, og orda kæin lett gå i stå.
Der æilt itte er slik som heme, det er itte en fugl å sjå.
Juledagsfrokost kæin også, vara for dom som må sloss og.
For dom som må kjempe og blø, for frihet og rettferda dø.
Så væla omkring dom blir fredfull som snø, som snø.