Klokka er over elleve, messa er i gang.
Jeg lurer: Skal jeg våge? - Inne er det sang.
Jeg lister meg inn - nei, nå gjør jeg noe galt!
Alle snur seg rundt og ser - deres blikk har talt:
Hva gjør en slik som meg her på dette sted?
Jeg smyger meg ned på bakerste benk.

Jeg prøver å se sur ut slik de andre gjør.
Organisten spiller beinhardt - du verden, for et kjør!
Stemningen er laber - dommedag er nær,
jeg hadde regna med ei alvorstund, men ikke dette her.
Ute skinner sola, det er så deilig vær.
Hva er det jeg gjør her - på bakerste benk?

Typen langt der framme - han med kjole på,
han ser opp i taket med ryggen til oss nå.
Så begynner han å synge og jeg tenker: Stakkars mann,
mulig har han peiling, men ikke på sang.
Meningheten trimmer lett - de spretter opp og ned,
det er syn å se fra bakerste benk.

Presten taler til oss trist og monotont,
menigheten svarer: Kyrre Eliasson.. ....

Fra sin talerstol der oppe med pent vokabular
taler presten om de unge og den moral de ikke har.
Jeg hører ingen domsord til de kvinner og de menn
som sitter trygt på sine benker og tenker: Ja, så men!
Han sier: Kirken er for alle. Men de han taler til
er ikke å se fra bakerste benk.

Endelig Amen!
Jeg tror jeg rusler hjem,
fra bakerste benk.