Ved Gjætle-Bekken
Du surlande Bekk, du kurlande Bekk,
her ligg du og kosar deg varm og klår.
Og sprytar deg rein og glid yver Stein,
og sullar so godt og mullar so smått
og glitrar i Soli med mjuke Bår.
Å, her vil eg kvila, kvila.

Du tiklande Bekk, du siklande Bekk,
her gjeng du so glad i den ljose Li.
Med Klunk og med Klukk, med Song og med Sukk,
med Sus og med Dus gjenom lauvbygd Hus,
med underlegt Svall og med Svæving blid.
Å, her vil eg dröyma, dröyma.

Du hullande Bekk, du sullande Bekk,
her fekk du Seng under Mosen mjuk
Her dröymer du kurt og glöymer de deg burt
og kviskrar og kved i den store Fred
med Svaling for Hugsott og Lengting sjuk.
Å, her vil eg minnast, minnast.

Du vildrande Bekk, du sildrande Bekk,
kva tenkte du alt på din lange Veg?
Gjenom augde Rom? millom Busk og Blom?
Når i Jord du smatt, når du fann deg att?
Tru nokon du såg so eismal som eg.
Å, her vil eg glöyma, glöyma.

Du tislande Bekk, du rislande Bekk,
du leikar i Lund, du sullar i Ro.
Og smiler mot Sol og lær i dit Skjol
og vandrar so langt og lærer so mangt...
å syng kje um det, som eg tenkjer no.
Å, lat meg få blunda, blunda.